Vanlige feil i intervjuer – og hvordan du unngår dem som skribent

Altså, jeg må innrømme at jeg følte meg ganske selvsikker første gang jeg skulle gjøre et skikkelig intervju som skribent. Hadde sett massevis av videoer på YouTube om intervjuteknikk (som man gjør), men virkeligheten var… tja, annerledes. Jeg husker jeg satt der med en liten diktafon som jeg knapt visste hvordan virket, mens den stakkars personen jeg skulle intervjue så mer og mer forfjamset ut. Det endte med at jeg glemte å trykke på play-knappen for opptak. Flott start, eller hva?

Etter å ha jobbet som skribent og tekstforfatter i mange år, og gjort tusenvis av intervjuer for alt fra lokalavisartikler til omfattende bedriftsportretter, kan jeg si at vanlige feil i intervjuer er noe jeg virkelig brenner for å hjelpe andre med å unngå. Ikke fordi jeg selv har vært perfekt – tvert imot! Men nettopp fordi jeg har gjort alle de klassiske tabblene selv, og lært noen ganske dyrekjøpte lekser underveis.

I denne artikkelen skal jeg dele de mest vanlige feilene jeg har sett (og gjort selv) i intervjusituasjoner, og hvordan du kan unngå dem for å sikre et profesjonelt og effektivt intervju. Vi snakker om alt fra tekniske fumlerier til mellommenneskelige utfordringer som kan ødelegge et ellers lovende intervju. La oss dykke rett inn i det!

Manglende forberedelse – den største synderen

Jeg skjønner det godt – du har deadline, kalenderen er fullpakket, og så plutselig skal du gjøre et intervju «bare raskt». Men vet du hva? Manglende forberedelse er den aller største synderen når det kommer til vanlige feil i intervjuer. Jeg lærte dette på den harde måten da jeg en gang møtte opp til et intervju med en forfatter, og det første han spurte om var: «Så, har du lest boka mi?» Svaret mitt? «Eh… delvis?» Det ble et pinlig øyeblikk, det kan jeg love deg.

Skikkelig forberedelse handler ikke bare om å lese opp på personen du skal intervjue (selv om det selvfølgelig er essensielt). Det handler om å sette deg inn i temaet, konteksten, og ha en klar plan for hva du ønsker å oppnå med intervjuet. Når jeg forbereder meg til et intervju i dag, bruker jeg alltid minst like mye tid på forberedelse som på selve intervjuet. For et endetimers intervju blir det altså minimum en time med research og planlegging på forhånd.

En god forberedelse starter med å definere målet ditt. Hva ønsker du å oppnå med dette intervjuet? Skal det være en personlig portrettartikkel, eller trenger du spesifikk fagkunnskap til en artikkel du skriver? Ulike mål krever ulik tilnærming. Til et portrettintervju må du grave dypere i personens bakgrunn og motivasjon, mens et fagintervju krever at du setter deg grundig inn i det aktuelle temaområdet. Jeg pleier å lage en slags «briefing» til meg selv på forhånd – helt enkelt et dokument hvor jeg skriver ned det viktigste jeg trenger å vite.

Research om personen du skal intervjue er også kritisk viktig. Google er din venn her, men ikke stopp ved Wikipedia-artikkelen. Se etter tidligere intervjuer, artikler de har skrevet, presentasjoner de har holdt, eller prosjekter de har vært involvert i. Sosiale medier kan også gi verdifull innsikt, men vær forsiktig med å ta alt for god fisk. LinkedIn er ofte gull for å forstå noens profesjonelle bakgrunn, mens Twitter kan gi deg et innblikk i deres meninger og interesser. Jeg husker et intervju hvor jeg oppdaget at personen var lidenskapelig opptatt av bærekraft gjennom Instagram-profilen hans – det ble faktisk en av de mest interessante vinklene i artikkelen!

Og så er det spørsmålsplanleggingen da. Her gjør mange den feilen at de enten lager altfor mange detaljerte spørsmål, eller altfor få. Personlig foretrekker jeg en hybrid-tilnærming: Jeg lager 5-8 hovedspørsmål som dekker det jeg absolutt må få svar på, og så har jeg en lang liste med oppfølgingsspørsmål og fordypningsspørsmål jeg kan trekke frem hvis samtalen stopper opp. Det viktigste er å være forberedt på at intervjuet kan ta en helt annen retning enn planlagt – og det er ofte når du får de beste sitatene!

Tekniske problemer som ødelegger alt

Åh, de tekniske problemene! Hvis det finnes noe som kan få en erfaren skribent til å bryte ut i kaldt svetr, så er det lyden av stillhet når du skal spille av et intervju du nettopp har gjennomført. Jeg har dessverre vært der, og det er ikke en opplevelse jeg anbefaler noen. Den gangen jeg intervjuet en kjent politiker til en større artikkel, og opptaket bare… forsvant. Helt borte. Tre timer med fantastiske sitater, rett i dass. Det endte med at jeg måtte ringe tilbake og forklare situasjonen – heldigvis var han forståelsesfull og vi fikk gjort intervjuet på nytt, men det var genuint en av de mest stressende opplevelsene i karrieren min.

Det er derfor tekniske problemer står øverst på lista over vanlige feil i intervjuer som kan unngås med litt planlegging. Første regel: ha alltid backup. Ikke bare én backup – ha to. Jeg bruker alltid telefonen til opptak (med en god opptaksapp), og så har jeg en liten diktafon i tillegg. Noen ganger bruker jeg til og med en tredje løsning hvis intervjuet er kritisk viktig – kanskje enda en telefon eller en laptop med opptaksfunksjon.

Men det handler ikke bare om å ha riktig utstyr – du må også vite hvordan du bruker det. Det høres banalt ut, men hvor mange ganger har ikke folk stått og fumlet med innstillinger midt i et intervju? Jeg har lært meg å teste alt utstyr minst 30 minutter før intervjuet starter. Batterinivå, lagringskapasitet, lydkvalitet – alt skal sjekkes. Og hvis du skal gjøre intervjuet på et ukjent sted, kom gjerne 15 minutter tidlig for å teste lydforholdene. Noen steder har du bakgrunnsstøy som kan ødelegge opptaket helt.

En annen teknisk feil mange gjør er å ikke sjekke om opptaket faktisk fungerer underveis. Jeg har utviklet en vane med å kaste et diskret blikk på opptaksutstyret hver 10-15 minutter, bare for å være sikker på at det røde lyset fortsatt blinker. Det kan virke paranoid, men det har reddet meg flere ganger. En gang oppdaget jeg midt i intervjuet at diktafonen hadde gått tom for batteri – heldigvis hadde jeg telefonen som backup, ellers hadde jeg vært røkt.

Når det gjelder telefonintervjuer og videosamtaler, som blir mer og mer vanlig, er det andre tekniske utfordringer. Internettforbindelse kan være ustabil, lyd kan hakke, eller videokvaliteten kan være så dårlig at du ikke klarer å lese personens kroppsspråk. Jeg pleier alltid å ha en plan B for videosamtaler – enten en telefonlinje som backup, eller muligheten til å fortsette kun med lyd hvis videoen krasjer. Og husk å informer personen du skal intervjue om at de også bør ha backup-planer!

Dårlige spørsmålsteknikker som dreper samtalen

Du vet den følelsen når en samtale bare dør? Når den andre personen gir deg korte, einstavsord-svar, og du sitter der og kjemper for å holde intervjuet i live? Jeg har vært der altfor mange ganger, og vanligvis skyldes det dårlige spørsmålsteknikker. Det er faktisk en av de vanligste feilene jeg ser hos nye skribenter – og noe jeg selv brukte år på å lære meg å gjøre skikkelig.

Den klassiske feilen er å stille for mange lukkede spørsmål. Du vet, de spørsmålene som kan besvares med ja eller nei, eller et enkelt faktaopplysning. «Har du jobbet lenge med dette?» «Hvor mange år har du vært i bransjen?» Slike spørsmål kan være nødvendige for å få basis-informasjon, men hvis hele intervjuet ditt består av dem, kommer du ingen vei. Personlig prøver jeg å omformulere lukkede spørsmål til åpne: I stedet for «Likte du å jobbe der?» spør jeg «Hvordan opplevde du det å jobbe der?» Det lille grepet kan gi deg så mye mer innhold å jobbe med.

En annen feil er å ikke følge opp svarene du får. Hvor mange ganger har ikke jeg hørt et fascinerende svar under et intervju, nikket, og så bare gått videre til neste spørsmål på lista mi? Altfor mange! De beste intervjuene oppstår når du klarer å bygge videre på det personen forteller deg. Hvis noen sier noe uventet eller interessant, not det ned og kom tilbake til det. Spør «Kan du utdype det?» eller «Hva mener du med det?» eller «Kan du gi meg et eksempel?» Det er ofte i disse oppfølgingsspørsmålene du finner gullkornene.

Ledende spørsmål er også en klassiker blant dårlige spørsmålsteknikker. Du vet, når du formulerer spørsmålet slik at det pusher personen i retning av det svaret du ønsker deg. «Du var vel ikke fornøyd med den løsningen?» i stedet for «Hva tenkte du om den løsningen?» Det kan hende du får det svaret du ønsker med det første spørsmålet, men det blir ikke like troverdig eller nyansert. Jeg lærte dette av en erfaren journalist som sa til meg: «Hvis du vil ha et bestemt svar, hvorfor stiller du spørsmål i det hele tatt?»

Og så har vi de altfor kompliserte spørsmålene. Du vet, de som egentlig består av tre spørsmål pakket inn i ett, eller som krever at personen husker tilbake til noe spesifikt som skjedde for fem år siden. Jeg pleier å følge regelen om ett spørsmål om gangen. Hvis jeg har et komplekst tema jeg vil utforske, deler jeg det opp i mindre deler og jobber meg frem steg for steg. Det er mye lettere for den du intervjuer å forholde seg til, og du får som regel mer utdypende svar også.

Timing og tidsplanlegging – kunsten å ikke renne over

Tidsplanlegging høres kanskje ut som en av de mindre dramatiske tingene på lista over vanlige feil i intervjuer, men jeg kan love deg at det kan ødelegge et intervju like effektivt som tekniske problemer. Jeg husker et intervju jeg gjorde med en travel bedriftsleder som hadde satt av nøyaktig 45 minutter til meg. Problemet var at jeg hadde planlagt for et halvtimes intervju, men så ble jeg så engasjert at jeg ikke holdt øye med klokka. Etter en time merket jeg at han begynte å se på armbandsuret sitt, og plutselig sa han at han måtte stikke. Jeg hadde ennå ikke stilt halvparten av spørsmålene mine!

Den feilen lærte meg viktigheten av å sette en klar tidsramme på forhånd – og å holde seg til den. Når jeg avtaler intervjuer nå, er jeg alltid tydelig på hvor lang tid jeg trenger. Hvis jeg tror jeg trenger en time, spør jeg om halvannen time for å ha litt buffer. Og så holder jeg øye med klokka underveis. Det kan virke stressende i begynnelsen, men det blir en naturlig del av prosessen etter hvert.

Men timing handler om mer enn bare klokka. Det handler også om å forstå når på dagen, uka eller året det er best å gjøre intervjuet. Jeg lærte det da jeg skulle intervjue en regnskapsfører… i slutten av mars. Hun var så stresset med skattemeldinger at hun knapt kunne fokusere på spørsmålene mine. Noen ganger er det bedre å vente til personen har mer tid og overskudd, selv om det betyr at du må justere egen deadline.

Pausen-problemet er også noe mange ikke tenker over. Hvor ofte har ikke jeg sett at folk blir ukomfortable med stillhet under et intervju, og raser av gårde med neste spørsmål før personen egentlig er ferdig med å svare? Jeg har lært meg å tåle litt stillhet. Noen ganger trenger folk tid til å tenke, og hvis du venter litt ekstra, kommer det ofte et tillegg til svaret som kan være gull verdt. Jeg teller alltid til fem i hodet etter at personen tilsynelatende er ferdig med å snakke, før jeg går videre til neste spørsmål.

Og så er det struktureringen av selve intervjuet. Mange hopper rett inn i de tyngste spørsmålene, eller blander temaer hulter til bulter. Personlig liker jeg å starte med noe lett og ufarlig – kanskje litt smalltalk om hvordan de har det, eller et enkelt spørsmål om bakgrunnen deres. Så jobber jeg meg gradvis inn på de mer kompliserte temaene. Hvis jeg har kontroversielle spørsmål å stille, gjør jeg det mot slutten – ikke fordi jeg vil lure noen, men fordi det gir oss tid til å bygge opp tillit først.

Kroppsspråk og kommunikasjon som skaper barrierer

Det er fascinerende hvor mye kroppsspråket vårt påvirker intervjusituasjoner, og det er definitivt et område hvor mange gjør klassiske feil. Jeg tenker tilbake på et av mine første intervjuer, hvor jeg satt og krysset armene og lente meg bakover i stolen mens personen snakket. I etterkant skjønte jeg at jeg sendte signaler om at jeg var utålmodig eller skeptisk, selv om jeg bare prøvde å virke avslappet. Den stakkars personen ble gradvis mer og mer innadvendt, og svarte til slutt bare med korte, forsiktige setninger.

Kroppsspråk er faktisk en av de vanlige feilene i intervjuer som mange ikke tenker over i det hele tatt. Men det har enorm betydning for hvordan komfortabel den andre personen føler seg. Jeg har lært at å lene seg litt frem, opprettholde øyekontakt (uten å stirre), og nikke oppmuntrende når personen snakker, gjør underverk for å skape en god atmosfære. Det handler om å signalisere at du er interessert og engasjert i det de har å si.

En annen klassiker er å være altfor opptatt med å notere eller se på opptaksutstyret. Jeg skjønner det – du vil være sikker på at du får med deg alt, og at teknologien fungerer. Men hvis du hele tiden ser ned på blokka eller på telefonen, kan det virke som om du ikke lytter ordentlig til det de sier. Det er en balansegang, men jeg har funnet ut at det fungerer best å holde øyekontakt mesteparten av tiden, og så notere ned stikkord under naturlige pauser i samtalen.

Ansiktsuttrykk er også viktigere enn mange tror. Jeg husker jeg en gang intervjuet en person om et ganske tungt tema, og jeg merket at jeg trakk ansiktet i grimaser uten å tenke over det – ikke fordi jeg var uenig, men bare fordi jeg konsentrerte meg så intenst. Det førte til at personen tolket det som at jeg var kritisk til det han sa, og han ble mer og mer defensiv. Nå prøver jeg bevisst å holde et nøytralt, men interessert ansiktsuttrykk – selv når jeg hører ting jeg ikke nødvendigvis er enig i.

Og så har vi hele greia med personlig rom og fysisk posisjonering. Sitter du for nær, kan det føles invaderende. Sitter du for langt unna, kan det virke distansert. Jeg pleier å la den andre personen bestemme hvor vi skal sitte, og så tilpasser jeg meg deretter. Hvis de setter seg på den ene enden av en sofa, setter jeg meg ikke rett ved siden av dem – det virker påtrengende. Men jeg setter meg heller ikke i andre enden av rommet som om jeg har pest.

Mangel på aktiv lytting og oppfølging

Aktiv lytting høres kanskje ut som et av de buzzword-ene du lærer på kommunikasjonskurs, men jeg kan love deg at det er en av de mest kritiske ferdighetene for å gjøre gode intervjuer. Og det er her mange av oss gjør store feil. Jeg husker hvor distré jeg var i begynnelsen av karrieren min – mens personen snakket, tenkte jeg på neste spørsmål jeg skulle stille, eller på hvordan jeg skulle strukturere artikkelen. Resultatet? Jeg gikk glipp av masse gode oppfølgingsspørsmål og interessante detaljer.

Ekte aktiv lytting betyr at du er helt til stede i øyeblikket. Du fokuserer ikke bare på ordene personen sier, men også på hva de egentlig mener, hvilke følelser som ligger bak, og hvilke nye spor som dukker opp underveis. Det er ikke alltid lett – spesielt ikke når du samtidig skal holde styr på teknisk utstyr og huske på spørsmålene du ville stille. Men det er en ferdighet du kan trene opp, og forskjellen det gjør for kvaliteten på intervjuene dine er dramatisk.

En av de vanligste feilene knyttet til dårlig lytting er å avbryte personen midt i svaret. Jeg vet det er fristende – kanskje de sier noe som får deg til å tenke på et perfekt oppfølgingsspørsmål, eller de begynner å gå ut på en tangent du tror ikke er relevant. Men avbrytelser bryter opp flyten i samtalen og kan få personen til å føle seg uviktig eller mindre verdsatt. Jeg har lært meg å holde igjen, la folk få fullført tankene sine, og så komme med oppfølginger etterpå.

Manglende oppfølging av interessante detaljer er en annen klassiker. Hvor mange ganger har ikke jeg hørt noe fascinerende under et intervju, tenkt «det må jeg huske å komme tilbake til», og så aldri gjort det? Altfor mange! Nå fører jeg alltid en parallell liste med stikkord og oppfølgingsspørsmål mens jeg lytter. Hvis personen nevner noe spennende, noterer jeg det ned med en stjerne, så vet jeg at det er noe jeg må utforske videre.

Det er også viktig å være åpen for at intervjuet kan ta en helt annen retning enn du planla. Noen av mine beste artikler har kommet ut av at jeg lot samtalen følge sin egen kurs i stedet for å slavisk holde meg til spørsmålslista mi. Hvis personen kommer inn på noe uventet som er interessant og relevant, ikke vær redd for å kaste planen og utforske det videre. Du kan alltid komme tilbake til de opprinnelige spørsmålene dine senere.

Upassende spørsmål og oversteg av grenser

Her kommer vi til et av de mer delikate områdene når det gjelder vanlige feil i intervjuer. Å stille upassende spørsmål eller oversteg grenser er noe som kan ødelegge ikke bare det ene intervjuet, men også ditt rykte som skribent. Jeg lærte dette på en ganske ubehagelig måte da jeg var yngre og mer uerfaren. Jeg skulle intervjue en lokal entreprenør om bedriftssuksess, og kom plutselig på å spørre om privatekonomi og hvor mye han tjente. Ikke bare var det irrelevant for artikkelen – det var også upassende og invaderende.

Problemet er at grensene for hva som er passende varierer enormt fra person til person og situasjon til situasjon. Noe som er helt greit å spørre en politiker om i et politisk intervju, kan være totalt upassende å spørre en privatperson som deler sine erfaringer med en hobby. Kontekst er alt. Jeg pleier alltid å tenke gjennom på forhånd: Hva er relevant for historien jeg skal skrive? Hva har personen samtykket til å snakke om? Og hva tjener faktisk leserne mine på å vite?

Personlige tragedier og sensitive temaer krever ekstra forsiktighet. Jeg har opplevd å intervjue folk som har mistet familiemedlemmer, opplevd arbeidsløshet, eller hatt andre vanskelige perioder i livet. Det er ikke sånn at slike temaer alltid er forbudt å ta opp – men måten du gjør det på, og tidspunktet du velger, er kritisk. Jeg pleier å være helt åpen om hva jeg ønsker å snakke om når jeg avtaler intervjuet, så personen kan forberede seg mentalt og eventuelt si nei hvis de ikke er komfortable med det.

En annen type grenseoverskridelse som er mer vanlig enn mange tror, er å presse personen til å si noe negativt om andre mennesker eller organisasjoner. Selv om det kan gi deg gode sitater og en mer dramatisk artikkel, kan det sette intervjupersonen i en vanskelig situasjon – og det er ikke alltid etisk forsvarlig. Jeg har lært å fokusere på hva folk synes fungerer godt, deres egne erfaringer, og konstruktive tilbakemeldinger i stedet for å lete etter konflikt og drama.

Og så er det timing-aspektet. Noen ganger er det ingenting galt med spørsmålet i seg selv, men du stiller det på feil tidspunkt i intervjuet. Tunge eller kontroversielle spørsmål bør generelt komme mot slutten, etter at du har bygget opp tillit og en god atmosfære. Starter du med å spørre om personens verste feil eller største bekymringer, kan du ødelegge hele stemningen før intervjuet egentlig har begynt.

Utilstrekkelig research og faktasjekking

Å ikke gjøre skikkelig research på forhånd er kanskje en av de vanlige feilene i intervjuer som skaper mest problemer i etterkant. Jeg husker et intervju hvor jeg skulle snakke med en forfatter om hennes nye bok. Problemet var at jeg ikke hadde lest boka grundig nok – bare skummet gjennom første kapittel og lest et sammendrag online. Det gikk greit til hun begynte å referere til spesifikke karakterer og plotwendinger senere i boka. Jeg satt der og nikket som om jeg forstod alt, men det var åpenbart at jeg ikke hadde peiling.

Men research handler om så mye mer enn bare å lese bøker eller se på nettsider. Det handler om å forstå konteksten rundt personen og temaet du skal snakke om. Hvis du skal intervjue en bedriftsleder, bør du forstå bransjen de jobber i. Hvis du skal snakke med en kunstner, bør du ha peiling på kunstformen deres og kanskje andre kunstnere som jobber innenfor samme felt. Det gir deg mulighet til å stille mer intelligente spørsmål og bygge videre på det personen forteller deg.

Faktasjekking før intervjuet er også kritisk viktig – og noe mange glemmer. Hvor mange ganger har ikke jeg stolt på informasjon jeg fant online, bare for å oppdage at det var feil eller utdatert? Nå dobbelsjekker jeg alltid grunnleggende fakta om personen jeg skal intervjue. Utdanning, tidligere jobber, prosjekter de har vært involvert i – alt blir verifisert mot flere kilder. Det hjelper meg å unngå pinlige situasjoner hvor jeg refererer til ting som ikke stemmer.

Sosiale medier kan være en gullgruve for research, men du må være forsiktig. Folk presenterer ikke alltid et fullstendig bilde av seg selv på Facebook eller Instagram, og noe av det du finner der kan være misvisende eller tatt ut av sammenheng. Jeg bruker sosiale medier for å få en følelse av personens interesser og personlighet, men jeg baserer ikke faktiske påstander på det jeg finner der uten å verifisere informasjonen andre steder.

En annen research-feil mange gjør er å ikke sette seg inn i tidligere intervjuer personen har gjort. Hvis noen nettopp har sittet i et intervju hvor de svarte utdypende på akkurat de samme spørsmålene du planlegger å stille, kan det bli litt kjedelig for dem å gjenta alt. Jeg pleier alltid å søke opp tidligere intervjuer og lese dem gjentom – ikke for å unngå de samme temaene, men for å finne vinkler og oppfølgingsspørsmål som ikke er utforsket tidligere.

Etiske problemer og manglende samtykke

Etikk i intervjusituasjoner er faktisk et av de områdene hvor jeg har sett flest problematiske situasjoner opp gjennom årene. Og det er ikke alltid fordi folk har onde hensikter – ofte handler det om manglende bevissthet rundt etiske problemstillinger. Jeg husker en situasjon hvor en kollega av meg gjennomførte et intervju med en eldre dame om lokale tradisjoner. Hun snakket åpent og engasjert, og ga masse interessant informasjon. Problemet oppstod da artikkelen kom ut – hun hadde ikke forstått at hele samtalen skulle publiseres, og følte seg lurt.

Informert samtykke er faktisk mye mer komplisert enn mange tror. Det holder ikke å si «jeg skriver en artikkel om dette» – du må være konkret om hva du planlegger å bruke informasjonen til, hvor det skal publiseres, og hvordan personen vil bli sitert. Jeg har utviklet en vane med å være ekstra tydelig på dette i begynnelsen av hvert intervju. «Dette intervjuet er til en artikkel som skal publiseres i [publikasjon], og jeg kommer til å sitere deg direkte med navn og tittel. Er du komfortabel med det?»

Anonymitet er et annet område hvor det ofte oppstår misforståelser. Noen ganger ønsker intervjupersoner å være anonyme, men de forstår ikke helt hva det innebærer. Hvis du skriver «en kilde i bedriften forteller», men inkluderer så spesifikke detaljer at alle som kjenner situasjonen forstår hvem det er snakk om, har du ikke egentlig beskyttet anonymiteten deres. Det krever ofte litt kreativitet å fremstille informasjon på en måte som beskytter kilden uten å miste troverdigheten i historien.

Off-the-record kommentarer skaper også ofte problemer. Folk sier gjerne ting som «dette kan du ikke skrive», eller «det jeg sier nå må være off the record», men de gjør det midt i samtalen uten at dere har etablert klare regler på forhånd. Jeg pleier alltid å avklare slike ting umiddelbart. Hvis noen sier noe er off the record, stopper jeg og spør: «Mener du at jeg ikke kan bruke dette i det hele tatt, eller at jeg kan bruke informasjonen men ikke sitere deg direkte?» Det er viktig å være krystallklar på slike ting.

Vulnerable personer – som folk i krisesituasjoner, personer med psykiske lidelser, eller mindreårige – krever ekstra forsiktighet. Jeg har lært at det ikke alltid er etisk forsvarligt å gjennomføre et intervju, selv om personen sier ja. Hvis noen er i sorg, stress, eller på annen måte ikke i sin normale tilstand, kan de samtykke til ting de angrer på senere. Som skribent har du et ansvar for å vurdere om intervjuet er til det beste for personen, ikke bare for artikkelen din.

Teknologi og nye plattformer – digitale fallgruver

Digitale intervjuer har blitt så vanlige de siste årene at det nesten er en egen ferdighet i seg selv. Og med det har det også kommet en rekke nye måter å gjøre feil på! Jeg husker mitt første Zoom-intervju – alt jeg klarte å få til var at jeg viste tannlegetime-påminnelsen min på skjermen i stedet for å dele riktige dokumenter. Heldigvis var personen jeg intervjuet forståelsesfull, men det var ikke den mest profesjonelle starten på intervjuet.

Video-intervjuer krever helt andre forberedelser enn fysiske møter. Belysning, kameraposisjon, bakgrunn – alt dette påvirker hvordan profesjonell du fremstår. Jeg lærte fort at å sitte med vinduet bak meg gjorde meg til en mørk silhuett, og at katten som plutselig hoppet opp på skrivebordet midt i et viktig intervju ikke var så sjarmerende som jeg hadde trodd. Nå har jeg et fast oppsett hjemme med god belysning og en nøytral bakgrunn – og katten blir stengt ute når jeg jobber!

Lydkvaliteten på digitale plattformer kan være uforutsigbar. Du kan teste alt på forhånd og likevel oppleve problemer underveis. Jeg har utviklet en vane med å alltid ha en backup-plan for digitale intervjuer: hvis videoen krasjer, bytter vi til telefon. Hvis lyden er dårlig, bruker vi chat-funksjonen til å avklare ting som ikke gikk frem. Og jeg informerer alltid intervjupersonen om disse backup-planene på forhånd, så de ikke blir overrasket hvis vi må bytte plattform midt i samtalen.

Opptaksfunksjonene på ulike plattformer har også sine særegenheter. Zoom har innebygd opptak, men det lagrer filene på en måte som kan være forvirrende hvis du ikke kjenner systemet. Teams har andre innstillinger, og Skype fungerer helt annerledes igjen. Jeg bruker alltid lokal opptak på egen maskin i tillegg til plattformens innebygde funksjoner – dobbelt backup er verdt besværet når du sitter med timer med verdifullt innhold.

Den største utfordringen med digitale intervjuer er kanskje å opprettholde den menneskelige forbindelsen. Det er vanskeligere å lese kroppsspråk gjennom en skjerm, pauser i samtalen blir mer akvarede, og tekniske forsinkelser kan ødelegge flyten. Jeg har lært å være mer bevisst på å bruke navnet til personen jeg snakker med, stille oppfølgingsspørsmål for å sikre at jeg har forstått riktig, og være tydelig på når jeg noterer eller sjekker noe på skjermen så de ikke tror jeg har sluttet å lytte.

Oppfølging og etterarbeid – feil som skjer etter intervjuet

Mange tror at jobben er ferdig når diktafonen er skrudd av og personen har gått, men det er faktisk her mange av de vanlige feilene i intervjuer skjer. Etterarbeidet er like kritisk som selve intervjuet, og jeg har gjort nok feil her til å lære det på den harde måten. Den verste feilen jeg noen gang gjorde var å vente to uker med å transkribere et viktig intervju. Da jeg endelig satte meg ned for å høre på opptaket, hadde jeg glemt konteksten rundt mange av sitatene, og jeg måtte ringe tilbake for å få avklart ting som jeg skulle ha husket.

Transkribering mens innholdet fortsatt er friskt i minnet er derfor regel nummer én for meg nå. Jeg prøver å gjøre det samme dag som intervjuet, eller senest dagen etter. Det er ikke bare fordi jeg husker bedre – det er også fordi jeg kan fange opp detaljer som ikke kommer frem i lydopptaket. Kroppsspråk, atmosfære, ting som skjedde før eller etter at opptaket startet. Slike detaljer kan være gull verdt når du skal skrive artikkelen.

Faktasjekking av sitater og påstander er noe annet mange glemmer i etterarbeidet. Under intervjuet flyter informasjonen fort, og det er lett for både deg og intervjupersonen å komme med unøyaktige opplysninger. Navn på folk, datoer, tall, bedriftsnavn – alt må dobbelsjekkes. Jeg har lært å markere alt som virker som faktaopplysninger mens jeg transkriberer, og så sjekke det systematisk etterpå. Det tar litt ekstra tid, men det sparer deg for mye trøbbel senere.

En annen viktig bit av etterarbeidet er å følge opp med intervjupersonen hvis det er ting du ikke forstod, eller hvis du trenger tilleggsopplysninger. Mange synes det er flaut å ringe tilbake og spørre om ting, men de fleste folk setter pris på at du bryr deg om å få ting riktig. Jeg sender ofte en kort e-post med noen oppfølgingsspørsmål, eller ringer bare for å avklare et par detaljer. Det viser at du tar jobben din seriøst.

Når artikkelen er ferdig skrevet, kommer spørsmålet om du skal sende den til intervjupersonen for godkjenning på forhånd. Dette er faktisk et kontroversielt tema i journalistikken – noen mener det undergraver redaksjonell uavhengighet, andre mener det er bare høflig og riktig. Personlig sender jeg som regel de relevante sitatene til personen for faktasjekk, spesielt hvis det er kompliserte faglige temaer. Men jeg gjør det tydelig at det er for å sjekke faktiske opplysninger, ikke for å endre artikkelens vinkel eller konklusjoner.

Kulturelle og språklige barrierer

Dette er et område hvor jeg har gjort noen av mine mest lærerike – og pinlige – feil. Kulturelle og språklige forskjeller kan skape misforståelser som går langt utover bare å ikke forstå hverandres ord. Jeg husker et intervju med en innvandrer som skulle fortelle sin historie om å starte nytt i Norge. Jeg stilte spørsmål på en måte som tok for gitt at alle har samme forhold til å dele personlige detaljer, og merket at han ble mer og mer lukket underveis. Det var først i etterkant jeg skjønte at mitt «direktegående» intervjustil kunne oppfattes som uhøflig i hans kulturelle kontekst.

Språkbarrierer er også mer kompliserte enn bare å snakke samme språk. Selv om begge parter snakker norsk, kan det være store forskjeller i hvordan vi bruker språket. Fagspråk, dialekter, generasjonskløft – alt dette påvirker kommunikasjonen. Jeg har lært å være mye mer bevisst på mitt eget språkbruk, og å sjekke underveis at vi forstår hverandre. «Når du sier…, mener du da at…?» har blitt en av mine mest brukte fraser.

Tolking av sosiale signaler varierer også enormt mellom kulturer. I noen kulturer er det uhøflig å avbryte eller stille for direkte spørsmål, mens det i andre kulturer er forventet at du er mer aktiv og pågående. Jeg har lært å prøve å lese rommet bedre, og tilpasse stilen min etter hvem jeg snakker med. Det betyr ikke at jeg skal være falsk eller manipulerende, men heller være fleksibel i tilnærmingen min.

En spesielt viktig ting jeg har lært er å ikke ta ting for gitt når det kommer til referanser og bakgrunnskunnskaper. Det jeg oppfatter som allmennkunnskap, er kanskje ikke det for personen jeg intervjuer. Og omvendt – de kan referere til ting som er selvfølgelige i deres verden, men som jeg ikke har peiling på. Å innrømme at jeg ikke forstår, og spørre om utdypninger, har gitt meg noen av de beste læringsøyeblikkene i karrieren min.

Håndtering av vanskelige personligheter

La oss være ærlige – ikke alle folk du skal intervjue kommer til å være like lette å ha med å gjøre. Jeg har møtt alt fra folk som ikke vil stoppe å snakke, til folk som knapt vil si et ord. Folk som blir aggressive, folk som lyver, folk som virker paranoide, og folk som bare er… vanskelige. Det er en side av intervjujobben som ingen lærer deg om på skolen, men som du definitivt kommer til å støte på.

Den pratsome typen kan være overraskende utfordrende å håndtere. Du setter av en time til intervjuet, og plutselig har de snakket i 45 minutter uten at du har fått stilt mer enn to spørsmål. De har masse energi og engasjement, men de svarer ikke nødvendigvis på det du faktisk spør om. Jeg har lært å være litt mer styrende med slike personer – å bryte inn på en høflig måte med «det er fascinating, og kan vi gå tilbake til…» eller «la meg stille deg et spesifikt spørsmål om det».

På den andre enden av skalaen har du de som knapt svarer med mer enn «ja» eller «nei» selv på åpne spørsmål. Det kan være fordi de er sjenerte, mistenksom, eller bare ikke vant til å bli intervjuet. Med slike personer må du jobbe mye hardere for å få dem til å åpne seg. Jeg pleier å bruke mer tid på smalltalk i begynnelsen, finne noe de brenner for, og så bygge videre på det. Noen ganger hjelper det å være litt mer personlig selv – dele en relevant erfaring eller mening for å vise at det er en vanlig samtale, ikke et avhør.

Aggressive eller defensive personer er kanskje de vanskeligste å håndtere. Kanskje de har hatt dårlige erfaringer med media før, eller kanskje de bare har en dårlig dag. Jeg har lært at det beste ofte er å erkjenne situasjonen direkte: «Jeg merker at du virker litt skeptisk til dette intervjuet. Er det noe spesielt du er bekymret for?» Noen ganger løser det seg bare ved at du adresserer elefanten i rommet.

Og så har du folk som ikke forteller sannheten – enten bevisst eller ubevisst. Det kan være vanskelig å oppdage i øyeblikket, men du får ofte en magefølelse av at noe ikke stemmer. Jeg pleier å stille oppfølgingsspørsmål fra ulike vinkler for å se om historien holder seg konsistent, og så faktasjekke grundig i etterkant. Men du må også være forsiktig med ikke å bli for mistenksom – noen ganger husker folk bare ting annerledes enn hvordan de faktisk skjedde.

Juridiske fallgruver og ansvar

Juridiske aspekter ved intervjuer er noe mange skribenter ikke tenker særlig over – før de plutselig havner i trøbbel. Jeg har heldigvis aldri havnet i rettssaker eller større juridiske problemer, men jeg har hatt noen situasjoner som lærte meg viktigheten av å være bevisst på de juridiske sidene ved jobben. En gang skrev jeg en artikkel basert på et intervju hvor personen kom med påstander om en tidligere arbeidsgiver som viste seg å være… tja, la oss si kreativt tolket. Jeg fikk en ganske sint telefon fra arbeidsgiverens advokat.

Ærekrenkelse og injurier er noe du må være oppmerksom på, spesielt når intervjupersonen sier negative ting om andre mennesker eller organisasjoner. Som skribent har du et ansvar for å vurdere om påstandene som kommer frem er dokumenterbare og relevante for historien. Det holder ikke å si «men det var jo han som sa det» – du er også ansvarlig for det du publiserer. Jeg pleier å være ekstra forsiktig med å inkludere påstander om konkrete personer, med mindre jeg kan underbygge dem med faktiske kilder.

Personvern og GDPR har også gjort det mer komplisert å håndtere intervjudata. Du kan ikke bare lagre opptak og notater hvor som helst og hvor lenge som helst. Jeg har måttet utvikle rutiner for hvordan jeg oppbevarer intervjumateriale, hvor lenge jeg beholder det, og hvordan jeg sikrer at det ikke kommer på avveie. Det er ikke verdens morsomste del av jobben, men det er nødvendig i dagens rettslige landskap.

Samtykke til opptak er et annet juridisk område som kan være komplisert. I Norge har du lov til å ta opp samtaler du selv deltar i, men det er likevel god skikk å informere om at du tar opp. Noen ganger blir folk mer forsiktige når de vet at alt blir dokumentert, men det er bedre enn å få juridiske problemer i etterkant. Jeg pleier alltid å spørre eksplisitt: «Er det greit at jeg tar opp denne samtalen?» før jeg starter opptaket.

Sitattrekking og kontekst er også viktig juridisk sett. Du kan ikke bare plukke ut deler av sitater som passer din historie hvis det endrer betydningen av det personen sa. Hvis du kutter ut deler av et sitat, må du markere det tydelig med (…), og du må sørge for at det sitatet fortsatt representerer personens egentlige mening. Det kan være fristende å «rydde opp» i sitater for å få dem til å se bedre ut, men du må være varsom med ikke å endre innholdet.

Bransjespesifikke utfordringer og tilpasninger

Ulike bransjer og fagområder har sine egne særegenheter når det kommer til intervjuer, og det er noe jeg har lært etter å ha jobbet med alt fra teknologi og helse til kultur og sport. Det som fungerer perfekt når du intervjuer en kunstner, kan være helt feil tilnærming når du snakker med en lege eller en advokat. Jeg husker første gang jeg skulle intervjue en lege om et medisinsk tema – jeg hadde forberedt meg med spørsmål på et nivå som var alt for enkelt, og merket at han ble frustrert over å måtte forklare ting han tok for gitt.

Teknologibransjen har sin egen kultur rundt intervjuer. Folk der er ofte vant til å snakke med presse, men de kan også være veldig opptatt av å ikke avsløre forretningshemmeligheter eller komme i konflikt med arbeidsgiverne sine. Jeg har lært å være tydelig på hva som er on the record og hva som er background-informasjon, og å forstå at noen spørsmål bare ikke kan besvares på grunn av konfidensialitetsavtaler.

Helsesektoren krever ekstra forsiktighet med tanke på pasientpersonvern og medisinsk nøyaktighet. Når jeg intervjuer leger eller andre helsearbeidere, må jeg være bevisst på at de ikke kan snakke om spesifikke pasienter, og at medisinske råd må presenteres på en ansvarlig måte. Jeg har lært å alltid dobbeltsjekke medisinske fakta med flere kilder, og å være tydelig på at artikler ikke erstatter profesjonell medisinsk rådgivning.

Offentlig sektor og politikk har sine egne regler og forventninger. Politikere og embetsfolk er som regel vant til å snakke med media, men de er også trent i å unngå kontroversielle uttalelser. Du må være forberedt på å få diplomatiske svar som ikke sier så mye, og lære deg å stille oppfølgingsspørsmål som får frem mer substansielt innhold. Timing er også kritisk – et spørsmål stilt rett før et valg kan få helt andre svar enn samme spørsmål stilt på et roligere tidspunkt.

Idrett og kultur har ofte sterke personligheter som kan være både en glede og en utfordring å intervjue. Idrettsutøvere kan være vant til korte, overfladiske intervjuer etter konkurranser, så det kan ta tid å få dem til å åpne seg for mer reflekterende samtaler. Kunstnere på den andre siden kan være svært artikulerte om arbeidet sitt, men mindre komfortable med å snakke om forretningssiden eller personlige forhold.

Oppbygning av tillit og rapport

Å bygge tillit og rapport med intervjupersonen er kanskje den viktigste ferdigheten du kan utvikle som skribent, og det er også et område hvor mange gjør fundamentale feil. God rapport handler ikke om å være falsk eller manipulerende – det handler om å skape en atmosfære hvor personen føler seg komfortabel med å dele sine tanker og erfaringer med deg. Jeg lærte dette på den harde måten gjennom flere mislykkede intervjuer i begynnelsen av karrieren, hvor jeg var så opptatt av å få stilt alle spørsmålene mine at jeg glemte den menneskelige siden av samtalen.

Timing er kritisk når det kommer til tillitsbygging. Du kan ikke forvente at noen åpner seg til deg med en gang – det må få lov til å utvikle seg naturlig gjennom samtalen. Jeg pleier alltid å bruke de første 10-15 minuttene på litt lettere småprat og å bli kjent. Det kan virke som bortkastet tid, spesielt hvis du har dårlig tid, men det er faktisk en investering som betaler seg senere i intervjuet når personen er mer avslappet og åpen.

Autentisitet er også helt kritisk. Folk merker fort hvis du bare later som du er interessert, eller hvis du spiller en rolle. Den beste tilnærmingen er å faktisk være genuint nysgjerrig på personen og historien deres. Hvis du ikke klarer å finne noe interessant ved personen du skal intervjue, kanskje du ikke er rett person til å skrive den historien? Jeg har lært at min egen ekte nysgjerrighet og interesse er det beste verktøyet jeg har for å få folk til å åpne seg.

Å finne felles referansepunkter kan også hjelpe enormt på rapport-byggingen. Det kan være alt fra at dere kommer fra samme by, har studert samme ting, eller deler interesser for samme hobbyaktiviteter. Men du må være forsiktig med ikke å gjøre det kunstig – hvis du begynner å late som du brenner for fotball bare fordi intervjupersonen gjør det, vil det virke mot sin hensikt. Autentiske fellesstrekk fungerer, kunstige gjør ikke.

Kroppsspråk og nonverbal kommunikasjon spiller en stor rolle i tillitsbygging. Å lene seg litt fremover når personen snakker signaliserer interesse. Å nikke og ha øyekontakt viser at du lytter. Å speile personens energinivå til en viss grad – hvis de er entusiastiske og engasjerte, match det; hvis de er mer rolige og reflekterende, tilpass deg det. Men igjen, det må være naturlig, ikke overspilt.

FAQ – Ofte stilte spørsmål om intervjufeil

Hva gjør jeg hvis jeg oppdager at opptaket ikke fungerte midt i intervjuet?

Dette er faktisk en av mine verste mareritt som skribent, og det har skjedd meg to ganger! Første gang panikket jeg totalt og ødela stemningen i intervjuet. Andre gang hadde jeg lært av feilen. Det viktigste er å være ærlig med personen du intervjuer. Si unnskyld, forklar situasjonen kort, og spør om de kan gjenta de viktigste punktene. De fleste er forståelsesfulle, spesielt hvis du virker profesjonell om det. Notér så mye som mulig av det dere allerede har snakket om mens det fortsatt er friskt i minnet. For fremtiden: ha alltid backup-opptak (jeg bruker telefonen og en diktafon), og sjekk at opptaket fungerer hver 10-15 minutter.

Hvordan håndterer jeg en intervjuperson som blir aggressiv eller fiendtlig?

Aggressive intervjupersoner kan være skummelt å håndtere, spesielt hvis du er uerfaren. Mitt råd er å først prøve å forstå hvorfor de reagerer slik – kanskje de har hatt dårlige erfaringer med media før, eller kanskje du har stilt et spørsmål på en måte som oppfattes som angrep. Anerkjenn følelsene deres: «Jeg merker at du blir opprørt av dette temaet.» Prøv å roe ned situasjonen ved å gå tilbake til mindre kontroversielle spørsmål, eller ved å forklare bedre hvorfor du spør om det du spør om. Hvis personen fortsetter å være aggressiv, er det helt greit å avbryte intervjuet. Din sikkerhet og velvære er viktigere enn noen artikkel.

Er det greit å redigere sitater for å gjøre dem mer forståelige?

Dette er et klassisk dilemma for skribenter! Det korte svaret er: ja, men med begrensninger. Du kan rette åpenbare språkfeil, fjerne «ehm» og «altså», og korte ned lange, omstendelige forklaringer – men du må aldri endre betydningen av det personen sa. Hvis du fjerner deler av et sitat, marker det med (…). Hvis du legger til ord for klarhet, sett dem i klammer [som dette]. Hovedregelen er at sitatet fortsatt må representere personens egentlige mening og ton. Når jeg er i tvil, sender jeg ofte det redigerte sitatet tilbake til personen for godkjenning, spesielt hvis det er komplekse faglige temaer.

Hvor lenge bør et intervju vare?

Lengden på et intervju avhenger helt av hva du skal bruke det til og hvem du snakker med. For en kort nyhetssak kan 15-20 minutter være nok. For et portrettintervju til en større artikkel kan du trenge 1-2 timer. Noen ganger må du gjøre flere korte intervjuer i stedet for ett langt. Mitt råd er å være realistisk om hvor mye tid du trenger for å få den informasjonen du er ute etter, og så legge på 25-30% ekstra som buffer. Det er bedre å ha for mye materiale enn for lite. Husk også at folk har begrenset oppmerksomhet – etter to timer begynner både du og intervjupersonen å bli slitne, og kvaliteten på samtalen kan gå ned.

Hva hvis intervjupersonen vil trekke tilbake noe de har sagt?

Dette skjer oftere enn du kanskje tror, og det kan skape vanskelige etiske situasjoner. Juridisk sett har ikke intervjupersonen rett til å trekke tilbake uttalelser etter at de er gitt, med mindre dere hadde en eksplisitt avtale om det på forhånd. Men etisk sett bør du vurdere situasjonen nøye. Hvis personen ba om å få trekke tilbake noe fordi de innså at det var feilaktig eller kunne skade noen, er det ofte riktig å respektere det. Hvis de bare angrer fordi de innser at uttalelsen kan være kontroversielle, er det mer komplisert. Jeg pleier å spørre hvorfor de vil trekke det tilbake, og så ta en etisk vurdering basert på det.

Hvordan unngår jeg å stille ledende spørsmål?

Ledende spørsmål er en av de vanligste feilene, og noe jeg fortsatt må passe meg for. Et ledende spørsmål antyder svaret du ønsker deg: «Du var vel ikke fornøyd med den løsningen?» I stedet for «Hva tenkte du om den løsningen?» Nøkkelen er å være bevisst på ordvalget ditt. Unngå ord som «vel», «sikkert», «naturligvis» og lignende som antyder at det finnes et «riktig» svar. Bruk åpne spørsmålsord som «hvordan», «hva», «hvorfor» og «kan du beskrive». Les gjennom spørsmålene dine på forhånd og se etter formuleringer som kan oppfattes som ledende. Og husk: hvis du får det svaret du forventet deg på alle spørsmål, stiller du antagelig for ledende spørsmål!

Bør jeg sende artikkelen til intervjupersonen for godkjenning før publisering?

Dette er et av de mest debatterte temaene i journalistikk og skriving. Tradisjonell journalistikk sier nei – du gir ikke kilder redaksjonell kontroll over artikkelen. Men som freelance skribent som jobber med forskjellige typer innhold, er virkeligheten mer nyansert. Jeg sender som regel ikke hele artikkelen, men jeg sender ofte sitatene tilbake for faktasjekk, spesielt hvis det gjelder kompliserte faglige temaer. Hvis klienten din forventer at intervjupersonen skal godkjenne artikkel, bør du avklare det på forhånd med både klient og intervjuperson. Vær alltid tydelig på hva som er faktasjekk og hva som er redaksjonell kontroll – det er stor forskjell.

Hvordan håndterer jeg intervjuer på fremmedspråk eller med folk som ikke snakker flytende norsk?

Språkbarrierer kan være utfordrende, men de er ikke umulige å håndtere. Først må du vurdere om du har tilstrekkelig språkferdigheter til å gjøre intervjuet på et fremmedspråk – det er ikke bare å forstå ordene, men også nyansene og kulturelle referansene. Hvis intervjupersonen snakker norsk, men ikke flytende, vær tålmodig og still enklere spørsmål. Be dem gjerne gjenta eller utdype hvis du ikke forstår. Husk at du kan spørre om de foretrekker å svare på morsmålet sitt hvis de har noe komplisert å forklare – du kan alltid få det oversatt senere. Og ikke glem at nonverbal kommunikasjon blir ekstra viktig når språket er en barriere.

Hva gjør jeg hvis jeg innser at jeg har gjort en faktafeil i artikkelen etter at den er publisert?

Faktafeil etter publisering er enhver skribents mareritt, og jeg har dessverre vært der selv. Det viktigste er å handle raskt og profesjonelt. Kontakt redaksjonen eller klienten din umiddelbart og forklar situasjonen. De fleste publikasjoner har rutiner for å håndtere rettelser. Hvis det er en alvorlig feil som kan skade noen, må den rettes så fort som mulig. For mindre feil kan det være nok med en rettelse i bunn av artikkelen. Ikke prøv å dekke over feilen eller håpe at ingen legger merke til det – det gjør bare ting verre. Ta ansvar, rett opp, og lær av feilen. Jeg har utviklet mye strengere faktasjekk-rutiner etter å ha gjort slike feil.

Konklusjon: Læring gjennom erfaring og forbedring

Etter alle disse årene som skribent og tekstforfatter, og etter å ha gjort de fleste av de vanlige feilene i intervjuer selv, kan jeg si én ting med sikkerhet: alle gjør feil, og det er greit. Det som skiller en god skribent fra en dårlig, er ikke at du aldri gjør feil, men at du lærer av dem og blir bedre for hver gang. Jeg tenker tilbake på det første intervjuet mitt som gikk så galt med diktafonen som ikke ble skrudd på, og må smile litt av hvor panisk jeg ble den gangen. I dag vet jeg at slike ting skjer, og jeg har systemer på plass for å håndtere det.

Det viktigste rådet jeg kan gi til andre skribenter er å være forberedt, men samtidig fleksibel. Ha planer, men vær klar til å kaste dem hvis intervjuet tar en annen retning. Invester tid i teknisk utstyr og backup-løsninger – det sparer deg for så mye stress. Og ikke minst: husk at personen på andre siden av bordet er et menneske med egne følelser, erfaringer og grenser. Behandle dem med respekt og genuin nysgjerrighet, så kommer de gode historiene av seg selv.

Jeg håper denne gjennomgangen av vanlige feil i intervjuer har gitt deg noen nyttige tips og kanskje reddet deg for noen av de samme tabblene jeg har gjort. Intervjuer er en kunst som aldri slutter å utvikle seg – etter tusenvis av samtaler lærer jeg fortsatt noe nytt ved hver anledning. Det er faktisk det som gjør denne jobben så fascinerende: hver person har sin unike historie å fortelle, og som skribent er det ditt privilegium å hjelpe dem med å dele den med verden.

For dem som ønsker å utvikle seg videre som skribenter og lære mer om profesjonell skriving og kommunikasjon, kan jeg anbefale å se på profesjonelle kurs og videreutdanning som kan hjelpe deg med å finpusse ferdighetene dine og unngå de vanligste fallgruvene. God skriving er som enhver annen ferdighet – den blir bedre med øvelse, veiledning og en villighet til å lære av både suksesser og feil.